"I dag har vært en superdag. Virkelig funnet arbeidskvinnen i meg! Jeg sov altfor lenge og spiste en altfor lang frokost og tenkte at nå var dagen ødelagt. Men neida. Med energinivået på topp tok jeg meg til å lese 17 sider i historieboken, jogge over 5 km, lese 10 sider til, øve piano og rengjøre, samt rydde baderommet. Hoho, ikke noe latskap her i gården!"
Dette skrev jeg før i dag. Jeg hadde tenkt å legge til noen ord til og kanskje et bilde, og poste det på bloggen.
Når jeg leser utkastet om igjen får jeg en følelse av at det er noe mer som ligger bak det. Som om jeg prøvde å bevise noe ved å skrive det. Og på én måte stemmer jo det. Jeg har ikke blogget på lenge og av en eller annen grunn virket det fristende å poste et innlegg om dagens oppnådde mål. Og det er jo en tendens som går igjen når jeg blogger. Den siste tiden har vært stressende - og jeg har ikke følt at jeg har prestert noe særlig verken på det ene eller det andre. Når det først går som jeg hadde ønsket og ting faller på plass er det kjekt å kunne skryte av det, gjerne på en blogg hvor jeg kan forme det akkurat slik jeg vil.
Blogg har blitt et eget univers - en egen liten verden folk kan vise seg fram i. En drømmeverden. Og det er her poenget mitt ligger. Man kan forme og yttrykke sitt liv på en best mulig måte og vise hele verden det. Hvis jeg er lei meg eller stresset en dag kan jeg like så godt legge ut et bilde fra sist uke hvor jeg strålte av lykke. Videre kunne jeg skrevet noe positivt og vise til at jeg hadde nådd målet mitt om å løpe en mil, fått sekser på en prøve eller hatt en utrolig fin helg med venner, fest og finkjole på. Men bak fasaden sitter jeg kanskje og er skuffet over at tiden ikke strekker til og at jeg ikke klarer å fullføre alt jeg vil få til.
Nå mener jeg det er positivt å skrive om sine fullførte mål, hyggelige turer, at man har holdt seg unna søtsaker over lenger tid og at man stråler. Så absolutt! Janteloven er Norge vokst vekk i fra - noe som burde kjøres over og kastes. Det er virkelig bra å skryte over alt man klarer. Det er da jeg holder tommelen opp og sier "go girl"! I bloggeverden - og i Norge generelt - har det blitt et ideal å få til alt på alle mulige plan. Du skal være fin, kle deg moterikt og gjerne skille deg litt ut, spise sunt og riktig, trene som om du var toppidrettsutøver, få gode resultater på skolen eller på jobb, delta på diverse arrangementer, samtidig som du skal ha tid til familien, kjæresten og vennene dine. Og for all del: klarer du dette, så skryt over det - så mye du kan.
Men: det vi fort kan glemme er at det er lov til å si nei, ta et steg tilbake, med et pust i bakken. Det er lov til å ha dager hvor du ikke klarer noe, bare vil sitte i sofaen og slappe av. Du trenger ikke hele tiden se ut som idealkvinnen. For alle har nedturer. Nok er nok.
Jeg beundrer bloggerne som viser bilder av seg selv i treningstights etter to timer med hardtrening og som skriver hvor lykkelige de er. De viser gjerne til at de skal spise lavkarbobrød, før de skal hoppe i finstasen og danse som en gudinne resten av kvelden. Gjerne hvis dette er noe av det de gjør hver dag og alltid får det til. På den andre siden av landet, i et lite, gult hus, sitter det kanskje en liten pike. Hun har lest bloggen i flere måneder nå og gleder seg alltid til et nytt innlegg blir postet. En dag skal hun også se slik ut. Og i kveld, tenker hun, i morgen skal jeg vise hva jeg kan jeg også. Hun har et forbilde og noe å strebe etter. Damen bak bloggen får det til, da må jeg også klare det! Denne unge piken har kanskje ikke nok livserfaring til å skjønne at bak fasaden skules det så mye mer. Hun tror forbildet lever på en rød løper hvor alt går som det skal til en hver tid.
Jeg blir skremt av tanken på at alt skal være så perfekt. For jeg vet at å falle er så innmari vondt. Og jeg akter ikke å se min lillesøster, den blonde 14-åringen på bussen eller toppbloggeren nå bunnen. Det er vanskelig å nå toppen - det krever tid og utholdenhet - men det er så lett å falle.